Xenoblade Chronicles til Wii

Sommeren 2013. På tross av mye jobbing, så ble det en innholdsrik sommer, mye takket være lange og gode sykkelturer, diverse spontanarrangementer og selvfølgelig litt spilling. Denne sommeren ble også et lite vendepunkt når det gjelder spill. Playstation 3 og Nintendo Wii hadde stått ensomme og forlatt ganske lenge borti kroken på rommet. Dette skyldtes hovedsakelig min noe ensformige tankegang om at det er bedre å spille spill man får "noe ut av" enn spill man spiller gjennom én gang og ferdig med det. Derfor hadde spillingen min bestått utelukkende av World of Warcraft og League of Legends i en svært lang periode. Til slutt tenkte jeg at det var for galt å la disse dyrebare maskinene bare stå og støve vekk i en krok og bestemte meg for å kjøpe et siste spill til Wii før jeg hadde planer om å gå til innkjøp av en Wii U. I spillhylla på jobben fant jeg et nokså sjeldent spill som jeg valgte å sjekke ut litt nærmere. Etter noe bakgrunnssøking på internett, ble avgjørelsen tatt, jeg gikk til innkjøp av spillet og valgte å ta opp konsollspillingen for alvor igjen. Det angrer jeg ikke et sekund på og det er nok mye takket være dette spillet at jeg har funnet igjen den gleden konsollspill bringer. Spillet det er snakk om, heter Xenoblade Chronicles.

Xenoblade Chronicles er et japansk rollespill som egentlig ble gitt ut i Europa i 2011, dog også i USA et drøyt halvår senere. Monolith Soft heter utvikleren og spillet er blitt gitt ut eksklusivt for Nintendo og Wii. Etter en ganske heftig prolog som forteller litt om bakgrunnshistorien til spillet, starter denne historien som de fleste rollespill, der vi raskt stifter bekjentskap med en tilsynelatende normal gutt. Shulk er navnet på vår hovedperson, en rimelig teknisk anlagt person som prøver å finne ut av hemmeligheten bak et mystisk sverd kalt: Monadoen. Dette sverdet er det kun en person som til nå har klart å håndtere og det er det eneste våpenet som er i stand til å gjøre skade på menneskenes største fiender: robotlignende vesener kalt Mechons. De gjenværende menneskene i verden lever egentlig på en gigantisk kjempe, kalt Bionis, mens Mechon-robotene stammer fra den andre kjempen, Mechonis og man forstår ganske tidlig at disse kjempene har en påvirkning på historien. Etter at hjemstedet hans blir angrepet av en Mechon armé, bestemmer Shulk seg for å legge ut på et hevntokt sammen med bestevennen Reyn. Sammen drar de ut på en lang reise over hele Bionis's kropp og møter mange gode følgesvenner og minneverdige personer på veien, som alle er i en søken på å ende krigen mellom menneskene og Mechon en gang for alle.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Historien i Xenoblade Chronicles kan høres rimelig klisjéfylt ut. Den handler om kampen mellom det gode og det onde, du følger en noe usikker person som utvikler seg svært mye i løpet av spillet og du har med en gjeng følgesvenner med kjente personligheter du helt sikkert har møtt i andre spill tidligere. Allikevel er dette en historie som byr på svært mange uforutsigbare hendelser og du vil nok sitte igjen ganske "mindfucked" etter du har vært i gjennom den.

Det er også en historie som tar deg med på en vanvittig følelsesfylt berg-og-dal bane tur. Omtrent samtlige av et menneskes følelser våkner til livet i løpet av denne lange og minnerike historien, i det ene øyeblikket følte jeg sinne og en stor trang til å kaste kontrollen i veggen og i et annet øyeblikk fikk jeg mer lyst til å legge meg i fosterstilling på gulvet. Karakterene viser så mye vennskap, mot og vilje at det er umulig og ikke bli glad i dem på en eller annen måte og spesielt hovedpersonen Shulk er en fyr du nesten skulle ønske du var selv. Jeg fant denne historien så spennende, innholdsrik og følelsesladd at den satt en støkk i meg allerede helt i starten av spillet. Og når rulleteksten til slutt gled nedover TV-skjermen, var det en sart sjel som satt igjen i stolen med et hode så fylt av inntrykk og en følelse av tomhet at jeg var sikker på det var i ferd med å eksplodere.

Og nevnte jeg lang historie så mente jeg også det. Selve hovedhistorien i seg selv kan ta godt opptil 60 timer å gjennomføre og spillet har også et drøss av sideoppdrag du kan velge å utføre underveis. I tillegg er verdenen i Xenoblade Chronicles helt enorm og du kan gå omtrent hvor du vil. Xenoblade Chronicles følger en lineær hovedhistorie, men legger allikevel stor vekt på en fri utforskning du vanligvis kun finner i de største online rollespillene.
Dette gir jo også spillet vanvittig lang holdbarhet. Er du interessert i å fullføre historien, fullføre sideoppdrag, besøke hvert minste lille landemerke i denne enorme og detaljerte verdenen og i tillegg levle karakterene dine til det maksimale nivået, så har du godt over 100 timer spilletid og vel så det. Og har du lyst til å fullføre alle disse 100 timene med de originale japanske stemmene, får du lov til det. Selv foretrakk jeg de engelske stemmene, noe jeg som regel alltid gjør. Og når sant skal sies synes jeg også at de britiske stemmene som ble brukt i spillet, passet tilnærmet perfekt til figurene. Et par av dem førte meg faktisk nesten på kanten til et mancrush.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Gameplayet i Xenoblade Chronicles er også ganske så interessant. I stedet for de til tider noe trege rundebaserte kampene, foregår dette i sanntid, der plassering rundt fienden kan ha stor betydning. Angrep bakfra gjør kan f.eks. gjøre mer skade enn angrep fra siden og enkelte kombinasjoner krever at du er taktisk smart ved både valg av evner og plassering. Evnene du kan bruke er plassert på en linje der du velger evnen personen skal bruke og deretter vil han/hun utføre den automatisk. Som en veteran innen World of Warcraft, så jeg store likheter fra kampsystemet som brukes der, men allikevel føltes det friskt og nyskapende. Du kan styre hvem du vil fritt innenfor et begrenset område og totalt ha 3 personer i kamp samtidig. Underveis i kampene kan du utføre ulike kombinasjonsangrep sammen med deltakerne og til tider vil du også oppleve at tiden stopper og du kan se inn i fremtiden, der fienden du slåss mot f.eks. kommer til å bruke et angrep som kan gjøre massivt av skade. Når da kampen fortsetter igjen utløses en liten panikkfølelse, der du må skynde deg og utføre evner som vil beskytte laget ditt mot dette massive angrepet. Dette var en vri jeg synes var veldig genial, selv om den til tider kom på svært upassende tidspunkt.

Ved siden av et velutviklet kampsystem det er vanskelig å gå lei av, finner du andre elementer jeg setter stor pris på innenfor denne spillsjangeren. Blant annet kan du finne og kjøpe utstyr du kan oppgradere selv ved å smi sammen ulike typer edelstener. Utstyret vil også endre utseendet på personene og da til og med i filmsekvensene, noe som er med på å gi en stor kreativ variasjonsfølelse. Tidligere snakket jeg også om muligheten til å gjøre små sideoppdrag, samt at du også kan øke ryktet ditt omkring de forskjellige stedene du er innom og bidra i gjenoppbyggingen av kolonier.

Personene i gruppa kan også forsterke forholdene de har til hverandre, enten ved å slåss sammen, gi hverandre gaver eller delta i små samtaler kalt: "Heart-to heart". Disse samtalene er spredd rundt på forskjellige steder i verden og noen ganger kreves det at personene det gjelder nærmes er nødt til å elske hverandre før du kan gjennomføre dem. Samtalene er relativt korte og er kun tekstbasert, men de inneholder ganske interessante temaer som bakgrunnshistorien til personene, hva de synes om hverandre og annet relevant stoff i forhold til historien. Som mye annet i spillet er dette frivillig ekstramateriale, men jeg synes det var givende å oppsøke hver eneste samtale i spillet, fordi historien førte til at jeg hadde lyst til å finne ut mest mulig om hver enkelt person ved siden av.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Grafikken er kanskje det de fleste vil stusse mest over og også føle mest grunn til å trekke spillet ned for. Wii er nemlig en spillmaskin med noe begrenset kapasitet, men allikevel har Monolith Soft klart å skvise ut hver lille dråpe av konsollen. Resultatet synes jeg helt oppriktig er svært bra. Teksturene på karakterene er nok det som er det mest gjenkjennelige når det kommer til grafiske begrensninger og ved første øyenkast synes jeg også ansiktene til personene så noe merkelig ut. Det gikk dog ikke lang tid før jeg vente meg til det og i etterkant er jeg faktisk svært tilfreds men den grafikken som spillet tilbyr. Det er vanskelig å legge fingeren på nøyaktig hva det kan være, men det er noe med grafikken i spillet jeg finner svært sjarmerende og det har tendenser til å minne om klassiske "old-school rollespill".

Generelt sett foretrekker jeg også at grafikken i rollespill ikke blir for realistisk. Og når dette er sagt, så er det kun teksturene på figurene som lider litt, resten av spillet har en fantastisk, detaljert visuell stil og mange av områdene du besøker tar nesten pusten fra deg. Det er faktisk svært imponerende at de har klart å lage en så enorm, vakker og detaljrik verden, med tanke på konsollen spillet er laget for. Enkelte ganger ble fristelsen så stor at jeg måtte ta en pause fra hovedhistorien, kun for å besøke den fjelltoppen langt i det fjerne, eller stoppe opp for å nyte synet av de magiske skogene om nettene. Det ga en frihetsfølelse jeg kun har opplevd lignende av i World of Warcraft, der denne typen utforskning kanskje er mer naturlig. Jeg bøyer meg i støvet og er imponert over det designarbeidet Monolith Soft har fått til her. VELDIG imponert.

Og musikken i spillet, herregud... Allerede etter første filmsekvens i spillet ble jeg ønsket velkommen av denne storslagne perlen som førte til at jeg måtte stoppe opp og tenke at jeg nå har en helt spesiell spillopplevelse foran meg. Og merk mine ord, det stoppet ikke der. Hjemmefølelsen kom som lyn fra en knallblå himmel når jeg ble introdusert til hjembyen Colony 9, pustevanskene kom sigende ved første øyenkast ut over den mektige Gaur Plain, adrenalinet steg til himmels under både vanlige kamper, bosskamper og kamper der spillfigurer viser seg fra sin mest heroiske side. En følelse jeg enda ikke har klart å identifisere snek seg frem under Mechonis Field, utenfor portene til det gudommelige slottet Alcamoth, i den magiske Nopon skogen og både dette, dette og dette var låter som omtrent fikk meg til å begynne å grine. Disse stedene kunne jeg egentlig lagt fra meg kontrollen og bare stått i flere timer for å nyte øyeblikket. Samtlige låter i dette spillet er så latterlig velkomponert at jeg får frysninger på samme måte som man skulle trodd jeg hadde tatt et januarbad i en fjellkulp langt oppi Gudbrandsdalen. Jeg lyver ikke når jeg påstår at dette spillet har noe av den beste spillmusikken jeg vært borti i et spill til dags dato. Den var med å løfte stemningen og opplevelsen av spillet så til de grader at hjelpes meg... ord blir fattige i forhold.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Når enden er god er all ting godt. Xenoblade Chronicles er en nytelse fra begynnelse til slutt og et sant mesterverk tvers igjennom. Historien er så rik på både opplevelser, følelser, morsomme stunder, samt et utrolig persongalleri, at jeg gleder meg til å spille gjennom det på nytt i fremtiden. Noen vil kanskje mene grafikken trekker spillet ned, jeg mener den er mer enn god nok og om du synes teksturene er litt rare, så er omgivelsene du beveger deg rundt i, rett og slett storslagne. Musikken passer så perfekt inn i spillet og er så fantastisk givende å høre på at jeg har pløya samtlige sanger inn på telefonen og kan høre de hver dag uten å gå lei.

Dette spillet satte et inntrykk på meg som få spill har klart å gjøre tidligere. Når jeg tenker tilbake på det, får jeg samme nostalgiske følelse som de spillene jeg husker aller best fra barndommen. At et spill jeg nesten nylig har gjennomført klarer å skape en slik følelse, vitner bare om en spillopplevelse av de helt sjeldne. Jeg personlig klarer ikke å finne en minste ting som er verdt å trekke ned på dette spillet. Det er mest sannsynlig det beste rollespillet jeg har spilt noen gang og jeg grøsser bare ved tanken på at det var en ren tilfeldighet at jeg kom borti det. Er det et siste spill du gjerne skulle unnet Wii'en din før den settes bort i "The Hall of Fame" så la det for guds skyld være Xenoblade Chronicles. Takk Monolith Soft, tusen hjertelig takk for en av de beste spillopplevelsene noensinne. Post-game depression, over to you....