The Witcher 3: Wild Hunt til Playstation 4

Så da var vi her, da. Witcher. For tredje gang. Jeg kan si rett ut at jeg ikke var spesielt stor fan av de to første, men det andre var bedre enn det første på alle måter. Logisk nok burde det tredje være langt bedre enn de andre også - noe det er. Jeg var heller ikke noen stor fan av Dragon Age 1 og 2, men jeg elsker det tredje. Witcher 3 burde derfor fint kunne bli et bra spill, til tross for en litt tvilsom historie.

Så hva ender vi opp med? Tja, vi får vel ta det steg etter steg. For å starte et sted bør man absolutt ha spilt de forrige for å forstå hva i helvete som foregår her. Vi er på jakt etter en kjerring vi ikke har møtt på over to år, men hvorfor vi leter etter henne, hvem hun er og hvorfor jeg skal bry meg aner jeg ikke. Dermed sitter vi med den første, og kanskje største, feilen med spillet: Jeg aner ikke hva som foregår, fordi ingenting blir forklart.

Videre har vi gameplayet. Spillet er utrolig vakkert (om en ren standard fantasy), men dessverre er det gørrkjedelig. Kampsystemet er utrolig simpelt i forhold til de fleste spill av denne typen, og ikke noe å skryte av, akkurat. Vil du ha heftige kamper, minneverdige fiender og en bra innlevelse i kampene er det bare å styre unna. Kampene her er rett frem: Deng løs på "light attack" knappen, velg knappen for "heavy attack" en gang i blandt, og that's it. Du kan riktignok blokke, hoppe unna og parrere, men det trenger du sjeldent. Men selv om det kan høres bra ut (hele tre måter å unngå skade på! Woohoo!) er det fint lite i forhold til hva jeg er vant med fra andre spill i samme sjanger. Ta Dragon Age: Inquisition, for eksempel. Kampene der er også svært enkle, men likevel mye mer avanserte enn dette.

Men drit i historien og kampene. Grunnen til hvorfor jeg kjøpte spillet var fordi verden skulle være stor, åpen og ha mye interessant å finne. Vel, to av dem stemmer, i alle fall. Verden er stor og åpen. Bare akk så kjedelig å utforske. Skyrim har en mer interessant verden å utforske, og det sier jo sitt, med tanke på at Skyrim har tre eller fire fiender i hele verden, og like mange variasjoner i hulene sine.

For å gå tilbake litt sa jeg at å gi historien null mening om man ikke har spilt de forrige er muligens den største feilen her. En annen stor feiler å lagre spillet. Dvs å lagre går fint, men laste inn igjen manuelt? Da bilr man pent nødt til å sitte og se en lang cutscene. Hver. Jævla. Gang. Å laste inn en autosave går som regel bra, men spillet bruker sjelden noe så fancy. Ett av de første tipsene du får er faktisk å lagre ofte. Men, igjen, laster du inn automatisk får du en lang cutscene hver. Jævla. Gang. Og den kan selvsagt ikke hoppes over? WTF?

Karakterutviklingen er vel bra, da? Vel... nei, ikke speielt. Dette er typisk eksempel på et spil lder utviklerne har prøvd å lage en solid karakterutvikler med massevis av skills å velge i, men de har ikke tenkt på hva slags skill de vil ha. Dermed sitter vi med en hel drøss intetsigende skills (litt mer skade! litt mer armor! woohoo!), og ikke akkurat mange interessante skills.

For meg døde spillet i en av de første bosskampene mot en griffin. Halvt ørn, halvt løve. Først måtte jeg traske ganske lenge for å finne diverse beviser osv, før jeg halvt i søvne endelig fikk lov til å "sloss" mot den. Slossingen besto i å fyre løs med en armbrøst og denge litt nå og da. Gørrkjedelig. Jeg fortsatte riktignok å spille en del timer etter dette for å se om spillet ble bedre, men det ble bare enda verre.

Men gud så vakkert spillet er. Om man liker standard, monoton fantasy. Den "egentlige" karakteren jeg gir er 3/10, men siden jeg ikke har "lov" å gi så populære dårlig karakter (se bare på Dark Souls 2 anmeldelsen min, eller "It follows" i film-anmeldelsestråden) skal jeg være snill å gi det 5/10. Og da er jeg svært snill.