Det nyeste innslaget i Elder Scrolls-serien, The Elder Scrolls V: Skyrim, var definitivt en av de største spillutgivelsene i 2011, både med tanke på forventninger og faktisk underholdning – og sikkert også inntjening. Men helt...

Det nyeste innslaget i Elder Scrolls-serien, The Elder Scrolls V: Skyrim, var definitivt en av de største spillutgivelsene i 2011, både med tanke på forventninger og faktisk underholdning – og sikkert også inntjening. Men helt problemfritt var det ikke: I så store spill som dette slipper man ikke unna små og store feil, og selv etter disse standardene inneholdt Skyrim litt for mye småplukk. Jeg fikk riktignok ikke spilt det før etter et par oppdateringer, og fikk derfor en vesentlig mer problemfri spillopplevelse enn mange andre – men dessverre er ikke alle Skyrims feil og mangler av typen som normalt rettes med oppdateringer.

Stemningsskapende

Spillet er et umiskjennelig et Elder Scrolls-spill. Verdenen er stor, åpen og mer eller mindre variert, og etter en liten kickstart på historien får du helt frie tøyler. Du kan gå hvor du vil og gjøre hva du vil, og om ikke hovedhistorien frister, så kan du sette den fullstendig til side og likevel få en fullverdig spillopplevelse. Det å vandre rundt og ta inn over seg landskapet, musikken, atmosfæren og stemningen er en solid spillopplevelse i seg selv.

I tillegg til hovedhistorien finnes det fire andre større historielinjer du kan følge: Du kan velge side i borgerkrigen som foregår i landet, og du kan gjøre karriære i tre ulike laug (for krigere, magikere og tyver). Som i tidligere Elder Scrolls-spill har det ingenting å si om du selv spiller som en kriger, magiker, tyv eller blanding – du kan bli med i alle tre likevel. 

«Once more, with feeling»

Som nevnt er spillet et sant Elder Scrolls-spill, og det er dessverre både på godt og vondt. Hovedhistorien i disse spillene har aldri vært særlig god – eller snarere, den har aldri vært fortalt på en god måte. Dette skyldes i stor grad en spillmotor som åpner for et følelsesregister på linje med hva Sylvester Stallone makter å vise i Rambo. Alle personer i spillet har steinansikter – det er ikke det at animasjonene er dårlige; det er det at de nesten ikke finnes. Folk kan se så vidt sinte eller glade ut, men ansiktsuttrykkene endrer seg utelukkende setning for setning, og spillet kunne like gjerne vært foruten.

Stemmeskuespillet i seg selv er imidlertid ofte ganske bra, så jeg skulle egentlig ønske at de hadde gjort samtalesystemet mer som i seriens tredje spill Morrowind – tekstbasert – men med stemmer som leser teksten. Da kan man i alle fall forestille seg at personen du snakker med står og vifter febrilsk med armene og går nervøst rundt på gulvet, at svettedråpene triller ned over pannen, og at tårene faktisk er der. Slik det er nå får de mest følelsesladde samtalene i spillet et rent absurd preg, ettersom kontrasten mellom det du hører og det du ser er så stor.

Litt for samstemt

Det er likevel ikke til å komme unna at det burde vært minst ti ganger så mange stemmeskuespillere. Samme stemme finner du på mange, mange ulike personer i spillet, og problemet blir spesielt merkbart for de mer spesielle stemmene man lett husker, eller dersom stemmen til en viktig person du har blitt godt kjent med plutselig dukker opp på mange andre tilfeldige og uviktige folk du støter på. For ikke å snakke om den absurde situasjonen som oppstår når en person snakker med «seg selv» i en annen person om hva de har kjøpt i en butikk eid av «dem selv» i en tredje figur.

Det skal også sies at personene i spillet noen ganger oppfører seg ganske ulogisk. Du går bort til en fyr som er nedlatende mot deg, dere blir enige om å ta en real nevekamp, og etter du har vunnet kaller han deg sin beste venn. Det hadde fungert om det bare hadde vært slik for én person i spillet – det finnes tross alt et par… eksentrikere i landet – men når nevekamp omtrent blir som et hyppig brukt minispill, og alle vil være din bestevenn etter å ha fått en på tygga, så er det noe som skurrer.

Og hva er greia med at hver tiende person du møter – fremmed som kjent – vil gifte seg med deg om du går rundt med «gifteklar»-amuletten? Det blir bare helt absurd.

Det beste figurutviklingssystemet hittil

En annen ting som har blitt gjort feil i alle Elder Scrolls-spill jeg har spilt, er hvordan spillet oppleves når du har spilt en stund og bygget spillfiguren din til en mektig kriger, magiker eller lignende. Selv på høyeste vanskelighetsgrad mister spillet da bortimot all sin utfordring, og det å hente en mektig gjenstand fra en dyp hule full av farlige monstre består stort sett av å gå strake veien og veive meningsløst med sverdet (sett inn en passende parallell for magi) slik at alle faller som fluer foran deg. Når du har spilt lenge «belønner» spillet deg med å bli flatt og kjedelig, og det er noe utvikler Bethesda burde gjort noe med for flere spill siden.

Når det er sagt, så fungerer nivåsystemet og utviklingen av figuren din mildt sagt glimrende. Systemet har blitt overhalt fra tidligere spill i serien, og nå velger du verken stjernetegn, klasse, hovedferdigheter, underferdigheter eller annet tull som gjør at du må ha en strategiguide og gode Excel-kunnskaper når du skal planlegge figuren din. Du blir rett og slett (som i tidligere spill) god i det du gjør, og i motsetning til forløperne til Skyrim bidrar nå alle ferdighetene til at du går opp i nivå. Når dette skjer kan du velge en spesiell egenskap ved en av dine ferdigheter du kan låse opp – for eksempel spesialangrep med visse våpentyper, muligheten til å smi og reparere bedre utstyr eller å bli flinkere til å snike deg rundt med en bråkete rustning. Hele systemet fungerer utmerket, og oppleves velbalansert. Jeg tenkte omtrent aldri på hvordan jeg utviklet karakteren min – jeg brukte det jeg synes var gøy å bruke av våpen, magi og andre ferdigheter, og endte opp med en karakter som var tilpasset det jeg likte å gjøre.

Et fanastisk kampsystem

Jeg vil også fremheve kampsystemet i spillet. Det har fått seg en god overhaling siden seriens forrige spill, Oblivion, og gir den beste kampflyten og variasjonen i noe Elder Scrolls-spill. Om sverd og skjold blir for kjedelig for deg (og skjold har for øvrig endelig blitt gøy å bruke), kan du for eksempel ha ett våpen i hver hånd, og rive av deg dødelige angrep med begge våpnene samtidig - men uten mulighet til å forsvare deg. Eller du kan ha et våpen i én hånd og magi i den andre, slik at du kan hugge fra deg med den ene hånden mens du sender ut flammer, is, lyn eller bruker andre spennende typer magi med den andre hånden. Om du går for magi i begge hender kan du i sannhet bli en kraftig magiker, men jeg skulle gjerne sett at å bruke ulik magi i hver hånd samtidig ga interessante kombinasjonseffekter. Man kan i det minste bruke samme magi med begge hender samtidig for å slippe løs en kraftigere utgave.

Til sist vil jeg hente fram noe som går mange hus forbi: Detaljene. Elder Scrolls-spill blir mye mer innlevende om man kjenner til universet, mytologien og historien. Elder Scrolls-universets mythos og ethos blir omhyggelig utbrettet gjennom utallige bøker i spillet, både skjønnlitteratur og prosa (sett fra spillverdenen). Om man tar seg tid til å lese en del av dette forstår man med ett mye mer av hvorfor folk sier som de sier og gjør som de gjør. (Skjønt nevekamp og bestevenner står det lite om…) Dette har virkelig bidratt til å heve min spillopplevelse, og det finnes absolutt en del litteratur i spillet som er verdt tiden det tar å lese.

Konklusjon

Det kan høres ut som om jeg er hovedsakelig negativ til spillet, eller i beste fall veldig delt. Det stemmer ikke; Skyrim er definitivt et godt stykke spill. Jeg er bare irritert over at utviklerne etter fem spill sliter med mange av de samme problemene: Total mangel på følelsesformidling (selv når de prøver hardt), mangel på utfordring når du har spilt lenge nok, og en historiedel som kunne vært presentert mye bedre (hovedsakelig grunnet mangel på følelser). Spillet er likevel gøy å spille, og Elder Scrolls-spill har alltid handlet om friheten og utforskningen av et nytt og ukjent land. Om du har spilt det forrige spillet i serien, Oblivion, vil mye føles kjent, men likevel er Skyrim et friskt nok pust til at jeg uten problemer kan anbefale det. Jeg skulle bare ønske det var noen hakk mer – og jeg er neppe alene.

Før du leser mine anmeldelser anbefaler jeg deg å gå inn på profilen min og se hvordan jeg fokuserer på fire ulike elementer. God fornøyelse :-)

Introduksjon - Et norrønt inspirert univers

Det første en rollespill fan...

Før du leser mine anmeldelser anbefaler jeg deg å gå inn på profilen min og se hvordan jeg fokuserer på fire ulike elementer. God fornøyelse :-)

Introduksjon - Et norrønt inspirert univers

Det første en rollespill fan legger merke til når de før første gang setter foten innenfor en ny verden, er hvordan verdenen er bygd opp, enten om de går for en . Det finnes så uttalige mange eksempler på både store gleder og skuffelser jeg har hatt mellom årene og det finnes ikke ett snev av foraktelse når jeg puster inn den kalde luften i Skyrim og setter foten inn i en verden der alt er levende. Hele verdenen er bygd opp av frykinngytende tundraer, store åpne gressletter, kalde men fagre fjell og landsbyer der det jaller fra tavernen på en sen kveld eller dragens skrik der den suser over himmelen på jakt etter bytte.

Jeg føler at jeg rett og slett har satt meg inn i en levende verden, der alt og alle reagerer på mine valg og hva jeg gjør. Enten om jeg er en modig soldat på vei inn i strid, en sniken kjeltring på jakt etter en god lomme penger eller en magiker som søker etter visdom og lære. Du kan være hva du vil men det er en ting alle klasser har til felles du er Dragefødt/Dragonborn. Du kan være den du vil og ingenting vil si deg imot. Vil du være en alv med pil og bue som kan løpe fort, sprute ut ild av munnen ved hjelp av et rop i eldgammelt dragespråk? Ingen problem, det kan du.

Gameplay - Taktisk og Responsivt

Når jeg første møtte min første motstander i ett gammelt fengselstårn på toppen av Helgen visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. En beinhard imperial løp mot meg i sverdet i spissen, jeg blokkerte og svingte øksa mi tvers gjennom rustningen hans og la han i bakken før han fikk sagt sine siste ord. Det var noe jeg ikke hadde opplevd i et rollespill før.

Det var så unikt. Når fienden min var nære døden gikk spillet i tredje person og viste hvordan karakteren min fullførte kampen mot fienden. Bevegelsene er dynamiske og kan oppstå når som helst når karakteren din har overhånd. Det finnes selvfølgelig mods  men det kan jeg komme tilbake til. Det som har imponert meg mest mele hele opplevelsen er hvordan jeg kan holde ett sverd i den venstre hånden og en fakkel i den andre.

Det bringer fram en ny måte å tenke på når du skal møte på en fiende. Du kan bruke fakkelen som ekstra skade eller tenne på en ølje pytt som leder til noen tønner. Det er da jeg har funnet ut hvordan jeg kan bruke omgivelsene mine til min fordel og hvordan fiendene mine ikke har overtaket, det er det jeg som har.

Dragon Shouts er blant annet ett nytt gameplay element som krydrer opplevelsen enda mer. Jeg kan sette på den klassiske "Unrelenting Force/Fus-Ro-Dah" og sende fienden min flyvende i en retning og da ta dem mens de ligger nede, eller så kan jeg sende dem ned fra ett fjell eller fryse dem til is og dytte dem ned en bakke. Det er hvordan du eksprimenterer med dine evner og hvordan du bruker dem.

Generelt - Mod Ekstravagansa (Gjelder Pc-versjonen)

Det som er så fantastisk med Skyrim til Pc-versjonen er hele modding samfunnet. Vet du ikke hva modding er? Da har du sittet i en steinhule de siste 14 årene. Modding er når en persjon bruker ett program basert på spillmotoren som hører til spillet og lager noe fantastisk og ikke så fantastisk. Enten om det er nye stedet å utforske, våpen, raser, kjente figurer fra andre spill eller bare morsomheter som biler og en kjent robot fra Portal serien. 

Likevel, så kan jeg også få spillet til å se penere ut. Jeg kan legge på filtere, HD-oppløsninger, tilrettelagt vann fysikk, penere trær og bedre detaljerte karaktermodeller som virkeligjør hele grunnopplevelsen med spillet.

Det kommer stadig ut mods og jeg er aldri for sen eller for tidlig. Kjenner jeg at jeg har opplevd noe, så legger jeg på en mod til som enten utvider hva jeg kjenner fra før eller noe som bygger på en helt ny ide. Det er en fantastisk følelse å vite at noe sånt eksisterer til Pc-spill og det er en virksomhet som fortsatt ivaretar mye av opplevelsen til spillet.

Avslutning - Jeg drar ikke for evig, jeg kommer på besøk

Når alt kommer til alt er Skyrim er fullspekket av ting å se og ting å gjøre. Det er innhold som aldri dør ut og spillet blir aldri for lineært og det er alltid en grunn til å komme tilbake. Etter 320 timer med spillet og mesteparten av alle hovedoppdrag gjort fra de 2 ekstrapakkene Dawnguard og Dragonborn så vil jeg alltid utforske nye ting. Nye områder, fantastisk natur og fiender jeg kanskje aldri har møtt på før. For meg er Skyrim er personlig opplevelse, hva jeg har gjort og opplevd skriver min historie, mitt kapitel i ett land under en konflikt.