Spillerglede uten sidestykke
Et av historiens største strategispill var Medieval: Total War. Nå er oppfølgeren her, og vi beveger oss med dette på en av de mange veier til Rom. Rome: Total War er det neste spillet i den prisbelønnende Total...

Spillerglede uten sidestykke
Et av historiens største strategispill var Medieval: Total War. Nå er oppfølgeren her, og vi beveger oss med dette på en av de mange veier til Rom. Rome: Total War er det neste spillet i den prisbelønnende Total War-serien. Det er ikke uten grunn at serien har blitt sett som en leder i strategisjangeren siden Shogun: Total War først ble gitt ut. Med den overbevisende slagfunksjonen kunne man endelig oppleve krig slik den var ment til å være.

Rome: Total War begynner storslått med en introduksjonsvideo som viser oss historien bak kampanjemodusen i spillet. Man ser med en gang hvilket arbeid som er lagt inn i grafikkmotoren og varmen stiger godt i det tre hundre hestemenn rir inn i en flokk med bueskyttere. Man får allerede her et godt inntrykk av spillet, og dette inntrykket skal vise seg å vare lenge.

Rome: Total War byr på flere forskjellige spillmoduser, der kanskje den viktigste er kampanjemodusen. I denne modusen skal du kjempe for en av de tre mektige romerske familiene og erobre store deler av Europa. Før du får lov til dette må du ta en treningskampanje. Denne kampanjen avgrenser seg fra midten av Italia og opp til de nordlige delene av Italia. I denne treningsdelen får du lære hvordan man spiller i kampanjemodusen, og hvis du ikke er kjent med serien på forhånd er dette en nødvendig trening.

Kampanjemodusen er delt opp i to deler. Du har kampanjekartet, som er et 3D-kart over Europa, og slagmodus, som er detaljstyring av soldatene dine mens du er i kamp. Kampanjekartet er noe av det jeg liker ved Rome: Total War. Her får du servert et kart som lar deg bryne dine små grå for å finne de beste taktikker og hva du må gjøre for å beskytte byene dine og hvordan du får disse til å vokse. Kartet er delt inn i fraksjoner og hver fraksjon har en by. Disse byene vil over tid utvikle seg, og du vi kunne bygge bedre murer, religiøse templer, og soldater.

På kartet vil du også bevege troppene dine rundt i Europa. Kampanjekartet er turbasert og fungerer omtrent som i spillet Heroes of Might And Magic. Kartet kan være vanskelig å mestre i begynnelsen, men man kommer fort inn i hvordan det brukes. Når man har lært seg kampanjekartet er det et kraftfullt verktøy, og en stor del av spillets utfall hviler nettopp på hvor godt du gjør det her.

Det er allikevel ikke før du kommer ned i slagmodus du blir imponert av spillet. For det er her Rome: Total War er enerådende. I Rome: Total War styrer du nemlig ikke hver soldat, men kun kompanier på mellom tjue og hundre mann. Du kan stille disse opp i flere forskjellige formasjoner og velge om de skal løpe eller gå. Man må også tenke mye på taktikker i dette spillet. Man kan ikke sende et helt hestekompani inn i en vegg av spydmenn, de vil da bli drept momentant. For å vinne et slag må du bruke alle mulige taktikker som flanking, bakholdsangrep med mer. Det er dessuten viktig å vite hvilke enheter som er effektive mot bestemte type soldater.

Foruten kampanjemodus har spillet også en egendefinerbar kampmodus. I denne modusen kan du sette opp egendefinerte kamper, og utkjempe dem. Da bestemmer du enkelt antall spillere, penger per lag og ikke minst hvilke enheter de bestemte lagene skal ha. Flerspillerdelen i Rome: Total War minner mye om den egendefinerte kampmodusen, med unntak av at man her kan spille men andre mennesker over internett.

Grafikken i Rome: Total War er storslagen og trollband meg fra dag en. Soldatene er så detaljerte at man nærmest glemmer å holde styr på dem, og kikker på dem i stedet. Omgivelsene i spillet er svært gjennomførte og varierer etter hvor du angriper. Og står du høyest på kampanjekartet, ja så starter du også høyest i slagmodus. Det er allikevel ikke alt som er perfekt med grafikken. Blant annet savner jeg forskjellig utseende på de forskjellige soldattypene. Slik det er nå kunne man kalt spillet Rome: Total War: The Attack of the Clones. Men dette er ikke noe som forstyrrer normalt da man ikke har tid til å se på soldatene så mye.

Lydbildet i Rome: Total War er ikke noe man legger videre merke til. Om dette er positivt eller negativt vites ikke. På en side kunne man ønske seg mer framtredende og episk musikk. På en annen side setter jeg pris på stillheten jeg trenger for å konsentrere meg om hæren min. Av det jeg liker best av lydbildet er talene generalen gjør før hver kamp. Selv om man kanskje kan vøre fristet til å hoppe over dem, da man klør i fingrene etter å ta rotta på fienden, kan det være greit å høre igjennom dem. Her får man nemlig ofte gode tips om hvilke enheter fienden har, og hvordan du kan ta de ut.

Selv om Rome: Total War ikke er et historisk korrekt spill gir den en spillerglede uten sidestykke. Så er jo heller ikke spillet laget for historielærere. Spillet gir med sin sterke kampanjemodus og flerspiller en lang holdbarhet, og man vil ikke gå lei med det første. Det at man kan låse opp andre faksjoner, land, ved å utslette dem, gir mersmak for enda en gjennomspilling av kampanjemodusen.

Hvis du har spilt de andre spillene i serien er det ingen tvil som at du bør kjøpe Rome: Total War. Med sine nye funksjoner, forbedrede kampanje kart med mer, overgår spillet sine forgjengere med stor stil, og det skal vanskelig gjøres at du ikke liker dette spillet. Dersom du ikke har spilt de forrige spillene i serien gjør det ingen ting. Rome: Total War er et spill alle strategifantaster og spillinteresserte burde prøve.