Rayman Legends til Wii U

Å si at helheten er mer enn summen av delene vinner deg ingen poeng for originalitet. I verste fall risikerer du minuspoeng. Det er en risiko jeg villig tar, for er det noe Rayman: Legends overhodet ikke trenger å være redd for, så er det minuspoeng.

Rayman: Legends er enkelt forklart et todimensjonalt plattformspill. Som i alle slike spill handler det om å løpe, hoppe og slå seg gjennom en haug tematisk inndelte nivåer hvor du må redde ti blå gjemte skapninger og samle seks hundre gule åpenbare ting. Dette da helst uten å bry deg særlig mye med den syltynne historien som forteller hvorfor du må redde alle disse blå skapningene og, uhm, «uskadeliggjøre» slemmingene som holder dem fanget.

Men alvorlig talt: De blå skapningene er søte og slemmingene er stygge og har ofte pigger. Hvis ikke det er godt nok kan du gå og lese en bok i stedet.

Forskjellen mellom Rayman: Legends og mange andre spill i samme sjanger er den nærmest perfekte gjennomføringen. Ikke bare er hver enkelt bestanddel plukket fra øverste hylle – spillet er skrudd sammen slik at alle delene til enhver tid drar i samme retning. Og det er det ikke mange som kan skryte av.

En fryd for øyne, ører og sjel

Jeg mener at alle spills presentasjon gjennom grafikk og lyd alltid er viktig. Det betyr ikke at fotorealisme er det endelige målet, men det må være en plan bak stilen man velger, og hvordan denne bygger opp under helhetsopplevelsen. Jeg har absolutt ingenting negativt å si om grafikken i Rayman: Legends. Verdener og figurer er håndmalte, uten at dette på noen måte går ut over kvaliteten på de silkemyke og responsive animasjonene. Alt ser virkelig polert ut både i figurativ og bokstavelig forstand, og det hele er griselekkert å se på. Jeg satt på en stol én meter fra TV-en og nøt hvert øyeblikk!

Og selv med en så fantastisk visuell fremstilling er det lyden som imponerer meg mest, da spesielt musikken. Det er ingenting galt med lydeffektene – tvert om, de er godt plantet på fremste benkerad i toppklassen – men musikken er i en klasse for seg selv. Den er fengende, minnerik, og viktigst av alt – den underbygger stemningen i de ulike verdenene og nivåene på mesterlig vis. Ja, den endrer seg rett som det er fra én del av et nivå til en annen del etter hva som passer. Som et element som underbygger helhetspakken er musikken i Rayman: Legends det ypperligste jeg har opplevd innen plattformspill, fullt på høyde med musikken i Super Mario-serien. Jeg bøyer meg i støvet for komponistene Christophe Héral og Billy Martin som i sin allsidighet har skrudd sammen alt fra middelaldermusikk til mariachi-rytmer og faktisk fått det til.

En kraftprestasjon i mesterlig nivådesign

Jeg vil argumentere for at nivådesign er noe av det viktigste i plattformspill. Det som slår meg som mest imponerende med Rayman: Legends er at uansett om du velger å haste deg gjennom nivåene eller om du tar deg god tid, så fungerer det utmerket. Like bra er balansen mellom hastverk og tenketid. På én måte oppfordrer spillet deg til å haste deg nærmest parkouraktig gjennom nivåene. Den raskeste veien er ofte den tryggeste veien, og nivåene er ofte designet slik at stadig bevegelse framover fører til at prosjektiler, fiender og annet bommer på deg. Dessuten bidrar Lums-ene – de søte, gule skapningene som du kan samle flere hundre av på hvert nivå – godt til denne effekten: For det første er de plassert slik at de guider deg trygt og raskt gjennom farlige omgivelser, og er i så måte en indirekte hjelp når du må ta lynkjappe beslutninger om hvor høyt og langt du må hoppe. For det andre blir de verdt dobbelt så mye om du tar dem i riktig rekkefølge, og du oppfordres derfor til å følge et bestemt bevegelsesmønster i stedet for å løpe frem og tilbake og hoppe på måfå for å få med deg alle. Resultatet er at mestringsfølelsen aldri sitter veldig langt unna. Du får også løpt godt fra deg i bonusnivået til hvert vanlig nivå, som i praksis er tematisk sterkt inspirert av «hovednivået» og gir deg 40 sekunder på å komme deg i mål, med mer enn nok strategisk plasserte hindringer langs veien.

Samtidig kan du også stoppe opp, tenke deg om og ta deg god tid. Dette bør du også gjøre om du ønsker å finne alt. De små søte blå skapningene du må redde, for øvrig kalt Teensies, er gjemt rundt om på nivåene, men ikke så godt at du ikke finner dem om du tar deg litt tid og studerer omgivelsene. At denne letingen også retter oppmerksomheten din mot den fantastiske grafikken og de slående miljøene er et godt eksempel på elementer som drar i samme retning. Du kan ta det rolig stort sett når du vil – du har aldri tid på deg, med unntak av de nevnte bonusnivåene, og løpenivåer hvor du må løpe gjennom nivåene fra en vegg av tornekratt, ild, ondsinnede flaggermus, eller ondsinnede, brennende flaggermus med pigger.

Kreativiteten til folkene hos Ubisoft Montpellier er intet mindre enn formidabel. Verdener i plattformspill følger ofte standard-temaer som jungel, is, ørken og så videre, men hvem har hørt om en vannverden med spiontema? Og hvem hadde trodd at dette fungere fantastisk? Jeg storkoste meg med en hel serie nivåer som baserte seg på lek med lys og skygge og ekte lasergymnastikk, musikksatt til sterkt Bond-inspirert musikk med titler som Dive Another Day, Toadfigner og The Spy Who Kicked Me (kan høres på Spotify, hopp gjerne til 2:28).

Når jeg først har nevnt både nivådesign og musikk i samme setning, la meg fortsette i samme dur: Det siste nivået i hver verden er ikke en sjefskamp slik vi kjenner det fra adre plattformspill. Jo visst er det sjefskamper i spillet, de bare kommer litt tidligere enn vanlig. Siste nivået er nemlig musikkbasert, hvor du løper mot høyre fra nevnte ondsinnede vegg, mens du hopper og slår fiender og hindringer i takt med «Rayman-ifiserte» låter som en versjon av Ram Jams Black Betty og en mariachi-versjon av Survivors Eye of the Tiger. Selv om deler av disse nivåene kan være utfordrende, sørger hyppige lagringspunkter for at du aldri må prøve mange ganger før du kommer deg gjennom dem, og disse nivåene fungerer som en fantastisk underholdende premie for å ha fullført enda en verden. Dessuten, når du har reddet 400 søte blå Teensies får du også tilgang til en siste verden hvor du får spille om igjen alle musikknivåene med heller… interessante og utfordrende modifikasjoner, hvor du med rette kan føle deg litt ovenpå når du har kommet i mål. Jeg lot meg i alle fall blåse av banen av kreativiteten utviklerne viste her – jeg har aldri sett noe lignende i plattformspill.

Mer på lager

Spillet er imidlertid ikke ferdig her. Nei, helt gratis med på kjøpet får du nemlig 40 nivåer fra Rayman: Origins, akkurat like underholdende som det de var den gang da. Om du er en fan av konkurranse, poengsamling og leaderboards, vil det dessuten glede deg at det hver dag og hver uke kommer to nye utfordringer som du kan bryne deg på og se hvordan du har klart sammenlignet med andre. Enten det er å løpe lengst mulig gjennom et uendelig og utfordrende nivå med den påtrengene onde veggen til venstre på skjermen, eller å falle lengst ned i en bunnløs sjakt med mer enn nok uhumskheter som stikker kjepper i hjulene dine, vil du nok finne en passende utfordring å ta tak i her.

Dessuten har spillet flerspillermodus. Jeg har dessverre ikke fått prøvd denne selv, men jeg har hørt mange lovord om den. Du kan spille gjennom de vanlige nivåene sammen med tre andre (fire på Wii U), eller du kan ta fatt på minispillet Kung Foot, et slags ballspill som er en salig blanding av akkurat de to tingene det høres ut som.

Tolv avsnitt med lovord kan virke litt ekstremt, og kan gi inntrykk av spillet ikke inneholder noe som helst forbedringspotensiale. For å bevare litt kredibilitet må jeg nesten peke på noe negativt også, så la meg trekke frem den eneste negative tingen jeg kommer på. Rayman: Legends ble opprinnelig designet for Wii U. Innimellom er det nivåer hvor du på Wii U-gamepaden styrer myggen Murphy, mens Rayman (eller hvem du nå velger å spille som) er datastyrt. Da må du ved hjelp av berøringsskjermen fly rundt og fjerne hindringer slik at Rayman kan komme seg i mål. Dette fungerer greit nok – det er ikke de mest interessante oppdragene – men den store ulempen er at gamepaden med sin relativt dårlige oppløsning gir en betraktelig dårligere opplevelse enn TV-en som står rett foran deg og viser det samme bildet i praktfull HD. På andre plattformer enn Wii U har jeg hørt at du også på disse nivåene styrer Rayman, og trykker på en knapp når du er nær hindringer for å få en datastyrt Murphy til å hjelpe deg. Dette er naturligvis ikke noen fullgod erstatning for Wii U-funksjonaliteten, men det er klart at begge løsninger har sine begrensninger. Likevel mener jeg at dette blir for en bagatell å regne med så mange andre underholdende nivåer med fantastisk nivådesign.

Konklusjon

Med Rayman: Legends tar Ubisoft Montpellier det som gjorde Rayman: Origins så slående og raffinerer det til renskåren perfeksjonisme. Min gode venn og spillskribent Ingar skriver i at Rayman kanskje danker ut selveste Mario. Selv er jeg ikke i tvil: Rayman: Legends er det beste todimensjonale platformspillet jeg har spilt noensinne, og en av de mest fornøyelige spillopplevelsene jeg har hatt på lenge.

På en måte er det rart å gi spillet full pott: Jeg hadde det slett ikke noe mindre moro med f.eks. Mass Effect 3, som jeg «bare» gav 9/10. Men jeg kan ikke unngå å legge merke til, anerkjenne og sette pris på Rayman: Legends’ ulastelig sammenskrudde totalpakke: Grafikk, lyd og nivådesign – alt er plukket fra øverste hylle, og det som sikrer spillet min første toppkarakter noensinne er at det har overbevist meg – en doktorgradsstudent i fysikk – om at to pluss to iblant kan bli fem.