Ni No Kuni: Wrath of the White Witch til PlayStation 3

Det legendariske animasjonsstudioet Studio Ghibli har gått sammen med Professor Layton-skaperen Level 5 for å skape den ultimate spillopplevelsen. Er dette en vinnerformel med det beste fra to verdener eller er dette bare et tomt spill med to...

Det legendariske animasjonsstudioet Studio Ghibli har gått sammen med Professor Layton-skaperen Level 5 for å skape den ultimate spillopplevelsen. Er dette en vinnerformel med det beste fra to verdener eller er dette bare et tomt spill med to kjente studioers navn på coveret?

Ni No Kuni handler om den unge gutten Oliver som bor i byen Motorville på 1950-tallet. Da moren hans dør, blir han svært lei seg. Tårene hans vekker en gammel plysjdukke til liv. Det viser seg raskt at dukken egentlig er en magisk fe fra en annen verden. Med lovord fra feen om at moren fortsatt kan reddes, bærer det av sted til den andre verdenen. I den andre verdenen står det ikke så altfor bra til med alle. Flere er nedbrutte og triste. Trollmannen Shadar har vært på ferde og stjålet deler av hjertene til folk. Oliver må derfor legge ut på en reise for å kunne redde moren og verdenen samt bekjempe Shadar.

Historien kan virke veldig enkel, det er den også. I det minste i de første timene, der man kun går fra det ene stedet til det andre for så å bli sterkere. Men etter en stund forandres plutselig alt. Alt blir mørkere og ut av intet kommer det flere vendinger som ikke alltid gir mening. Det er umulig å bare holde seg til det koselige, men vendingene burde i det minste holde vann. Utenom det er Ni No Kuni historiemessig en fryd fra start til slutt. På reisen, som foregår til lands, vanns og i lufta, vil man kunne møte mange interessante og eksentriske personligheter og oppdage mange flotte steder. Verdenen er stor og det er mye man kan utforske. På disse stedene kan man aldri være sikker på hva som kan dukke opp. Alt fra snakkende katter og skjeletter til meget fantasifulle skapninger er å finne i spillet.

Kampsystemet i spillet er temmelig enkelt. Hver gang du støter på et eller annet rart vesen, blir du satt over til kampmodusen hvor du kan velge om du vil spille som Oliver eller noen av lagkameratene. Man kan i store deler av spillet velge mellom tre stykker, inkludert Oliver. Jeg valgte som regel å spille som Oliver. Han har de beste trylleformlene. Men man trenger ikke å bare utkjempe disse kampene med personene. Man kan også bruke "Familiars", som er temmede vesener. Hvis du har spilt Pokémon, bør du ha en viss idé om hva dette er snakk om. Disse vesenene kan trenes til høyere nivåer, og utvikles når den tid kommer. Når man har valgt hvem man skal kjempe med, så må man angripe og forsvare seg, alt etter hva situasjonen krever. Kampene er nemlig ikke turbaserte, og man må derfor ha en viss strategi for å kunne vinne, da spesielt mot sjefsfiender som nærmest ikke biter på hodeløse angrep. Dette systemet er dessverre ikke bare fryd og gammen, fordi det viser seg at mens du kontrollerer den ene blant de tre spillbare personene, går de to andre berserk uten noen som helst tanke for hva som egentlig er lurt. Man kan til en viss grad kommandere dem, men det funker ikke alltid som det skal, og den kunstige intelligensen svikter nærmest totalt om man ikke ber dem om de to enkleste kommandoene: "Angrip!" og "Forsvar!".

Hvis det er ille nok at man ikke har helt kontroll over lagkameratene, er det hakket verre at man får dårlig oversikt om fiendene man kjemper mot. Navnet og helsepoengene får man opp, men jeg skulle gjerne likt å vite hvilket nivå disse fiendene er i. Man må ofte bare gjette seg fram til om man er i stand til å vinne kampen. Jeg gikk ofte i denne fellen, og ble fort overmodig etter et par enkle seiere mot lavtstående vesener. De kunne ikke måle seg med denne trollmannen, nei, tenkte jeg litt for ofte etter slike seiere, mens jeg klukklo for meg selv. I den neste kampen ble jeg raskt slått ut og satt et stykke tilbake i spillet.

Som rollespill flest er det mye å gjøre. Mange mennesker skal hjelpes på reisen. I Ni No Kuni er dette også tilfelle. Man kan velge om man bare skal hjelpe de som er en del av hovedhistorien eller om man også vil hjelpe den vanlige mannen i gata. Disse sideoppdragene går som oftest ut på at man skal finne de tapte bitene av hjertet til folk eller finne ting som folk har mistet. I lengden kan disse oppdragene bli ganske så ensformige, men frykt ikke, man kan nemlig ta på seg rollen som dusørjeger og jakte store og sjeldne vesener. For denne jobben får man også klekkelige belønninger som man ikke kan få andre plasser i spillet.

Studio Ghibli får ofte magiske fortellinger til liv, og det har de også gjort denne gangen. Ni No Kuni er gjennomsyret av Ghibli-elementer. Flere av disse er også nærmest kopiert fra deres egne filmer. Dette er ikke annet enn et stort plusstegn i min bok. Ghibli står også for mellomsekvensene i spillet. Jeg skulle gjerne hatt flere av disse, for etter hvert begynner det å skorte litt på dem, men når man først får dem, så leverer de varene. De er så velgjorte, fantasifulle og grundige at jeg ofte føler at jeg ser på en Ghibli-film. Helt til jeg finner meg selv sittende i sofaen med kontrolleren i hånda og etter hvert må styre Oliver.

Lyden er suveren på alle områder. Lydbildet er troverdig og bringer hele den flotte verdenen til liv. Spesielt i byene man besøker er dette på topp. Praten går, arbeidet er i gang og man lever seg inn i spillet. Musikken (ah, musikken) trekker alene opp karakteren på hele spillet. Jeg er litt usikker på om Joe Hisaishi har overgått seg selv, noe som er vanskelig, men dette er definitivt helt oppe der blant hans tidligere verk. Tittellåten er majestetisk og storslagen, vandremusikken er fengende og musikken i byene er svært atmosfærisk. Stemmeskuespillet er også svært bra. De rette folkene har blitt hyret inn for å låne bort stemmene sine til karakterene. Det er spesielt den erfarne Masashi Ebara i rollen som Shadar som tar kaken for min del. Med sin dype stemme passer han godt som den slue antagonisten. Jeg spilte for øvrig gjennom spillet med japansk tale og engelsk tekst, men man kan også velge å ha engelsk tale hvis man vil.

Grafikken er svært pen. Absolutt alle områdene ser fantastiske ut med sine detaljer og særegenheter. Spesielt byene i spillet må få sin andel skryt. Jeg vil ikke kalle grafikken realistisk eller i nærheten av det. Det er flott på sin egen måte, den tegnede stilen er mye penere enn den realistiske stilen noen gang kan håpe på å bli. Når jeg først er inne på tegninger, er det verdt å nevne at fargebruken i spillet er utrolig god. Det ser nesten ut som at en eller annen har tatt et malingsspann og kastet all malingen på et stort lerret. For her kan man boltre seg i alskens miljøer og omgivelser.

Studio Ghibli og Level 5 leverer varene så det holder og overbeviser stort med Ni No Kuni. Ni No Kuni er et langt og underholdende spill som i time etter time kommer til å holde på interessen din. Spillet er fantasifullt, pent for både øyne og ører og generelt fengende. Det er et par ting som trekker karakteren ned fra toppen, og det er irritasjonsmoment som ensformige sideoppdrag og den kunstige intelligensen på lagkameratene i kampmodus. I det store og det hele er dette bare et lite skår i gleden.

Positivt: Historien, grafikken, fargebruken, lyden, sjefsfiendene, den levende verdenen, designet, rollegalleriet, mellomsekvensene, langt og innholdsrikt, Ghibli-elementene, Familiars, fengende

Negativt: Dårlig oversikt over fiender når man er i kamp, dårlig kunstig intelligens på lagkamerater, ensformige sideoppdrag, de uventede vendingene gir ikke alltid mening