Denne omtalen skrev jeg opprinnelig i oktober 2010, og jeg publiserer den hos Gamer.no nå i anledning Steam-lanseringen av flerspiller-modifikasjonen til spillet.

Alle har vi vel gode minner fra sandkassen da vi...

Denne omtalen skrev jeg opprinnelig i oktober 2010, og jeg publiserer den hos Gamer.no nå i anledning Steam-lanseringen av flerspiller-modifikasjonen til spillet.

Alle har vi vel gode minner fra sandkassen da vi var små. Dette firkantede, flate lekeområdet uten regler og med uante muligheter. Husker du ikke hvordan det var? Sett deg bak spakene i Just Cause 2, så kommer nok følelsen tilbake!

Det var en gang en øy

Just Cause 2 er et tredjepersons skytespill i den nå veletablerte sandkassesjangeren. Spill i denne kategorien kjennetegnes ved at de stort sett har den fremdriften du skaper selv, og at du kan løse utfordringene dine fra de vinklene du selv måtte finne for godt. Just Cause 2 er ikke noe unntak. Her får du fra omtrent første stund boltre deg i et gigantisk øyparadis med store områder av både ørken, asfaltjungel, ekte jungel og snødekte høyfjellslandskap.

Du spiller som Rico, en noenlunde amerikansk agent som best kan forklares som en krysning mellom James Bond, Jason Bourne, Rambo og Han Solo med et snev av Enrique Iglesias på toppen. En USA-fiendtlig diktator har tatt over styringen på øyen, og din jobb er å lage så mye kaos som mulig og styrte regimet. Dette gjøres gjennom å gjøre oppdrag for spesialenheten din, å ta jobber for lyssky frihetsbevegelser på øyen, og ikke minst, å skape så mye kaos som overhodet mulig ved å sprenge alle statens eiendeler du måtte komme over på din vei. Og det er mye som kan sprenges i dette spillet.

Snop for en visuell sjel

Til rådighet har du en fallskjerm, en krok du kan skyte ut og som trekker deg inn, og (naturligvis) et bredt sortiment av våpen. Som et 3. persons skytespill baserer mye seg på å knerte fiender med alle mulige midler. Strengt tatt er dette den eneste måten å kunne utrette noe på i spillet, men som vi husker fra sandkassen da vi var mindre – det er ikke resultatet selv, men veien til resultatet som er målet. Øyen er stor – du kan fly høyt oppe i skyene og se ned på en liten prikk av en oljeplattform, og du finner raskt ut om du hopper ut og tar turen ned (det er jo det kjappeste!) at den er like stor som et helt nivå i et gjennomsnittlig annet spill. Og likevel en liten, ubetydelig prikk i forhold til resten av øyen.

Visuelt er spillet meget velpolert. Det er ikke noe som helst problem å leve seg inn i verdenen og nærmest føle bølgene på sandstranden leke seg oppover føttene dine – vanneffektene utmerker seg nemlig som spesielt imponerende. Lydmessig er det helt på det jevne - skuddene sitter godt i høyttaleren, men er ingenting eksepsjonelt i forhold til andre spill som går dypere i skyteopplevelsen. Stemmeskuespillet vinner ingen Oscar med det første, men det utmerker seg i alle fall ikke sterkt i negativ retning.

Resirkulering er ikke alltid bra

Spillets største problem er at det gaper over for mye, og derfor har lett for å bli ensformig i lengden. Øyen byr på store variasjoner i terreng og natur, men de mange landsbyene og militærbasene du infiltrerer, rensker og sprenger i filler fortoner seg mye på samme måte, selv om de heldigvis ikke er blåkopier av hverandre. Som med de fleste andre store spill av denne typen, ender det med at man gjør det samme om og om igjen. Selv om mulighetene er mange, faller man gjerne inn i et mønster som fungerer ekstra godt, og mange av spillets muligheter forblir uutnyttet. Jeg kjørte for eksempel sjelden bil – det var jo mye raskere å løse ut fallskjermen og bruke kroken sin for å dra seg fremover med stor fart. For ikke å snakke om å få levert et helikopter fra svartemarkedet og heller bruke det!

Skyteopplevelsen er også litt i svakeste laget. Dette er delvis grunnet veldig svak kunstig intelligens – fiendene tar ikke fem flate øre for å komme løpende mot deg i åpent lende mens de blir plaffet ned. Men aller mest er det på grunn av at skyteopplevelsen er alt for grunn. Spillet gjør mye bruk av auto-aim, slik at man bare trenger å peke i fiendens generelle retning og plaffe løs. Dette har definitivt sine positive sider – man blir raskt ferdig med kampene, og kan fortsette med å farte rundt og skape kaos på den måten som måtte passe en best. Haken er dog at spillet baserer seg på skyting for å ha noe som helst fremdrift. Det er litt synd at den sentrale spillmekanikken ikke har blitt viet mer oppmerksomhet enn dette – spillet kunne holdt interessen min mye lenger om det hadde gått litt dypere i denne retningen.

Oppdrag, schmoppdrag

Spillet er generelt for grunt; ingenting av det man gjør har noe særlig dybde. Oppdragene for de ulike «frihetsbevegelsene» er et velkomment avbrekk fra å farte rundt uten mer mål og mening enn å samle ressurser til neste våpenoppgradering, men de er stort sett en vits i både lengde og utførelse. Hovedoppdragene – de få som er – er mer forseggjort, men også her kunne det med fordel blitt lagt ned litt mer arbeid. Som med så mange sandkassespill blir spillopplevelsen for lite sammensveiset – den blir rett og slett for lite «tight» sammenlignet med mer historiedrevne spill.

Men frihet er uansett det store poenget i dette spillet, og frihet finnes i overflod. Jeg har brukt rundt 100 timer på dette spillet, og det hadde jeg ikke om jeg ikke hadde kost meg.

Konklusjon

Historien er en alt for kort vits, sideoppdragene er ensformige, og spillet kan til tider bli for grunt. Men det er nå verken historiefortelling eller dybde som står i fokus her – prioriteringen er rettet mot det store mangfoldet av muligheter og ren og skjær underholdning. Det klarer spillet utmerket – i alle fall en god stund.

Dette spillet er så mye mer enn summen av delene, og vinner frem på nettopp det. Ta det beste fra flyspill, bilspill og skytespill, og sett det sammen til noe helt nytt. Just Cause 2 integrerer alt på en mesterlig måte, og åpner med det opp for uante muligheter. Om du liker frie spillopplevelser, så klarer det å holde på interessen lenge nok til at det er verdt pengene. Lett.