Deadfall Adventures til PC

For oss som vokste opp med Indiana Jones på skjermen og som drømte oss bort i den verden, blir vi ekstra nysgjerrig når vi ser noe som kan minne oss om dette. Utforsking av pyramider og templer har alltid vært noe spennende og mystisk for meg, og da er det fint å se utviklere ta på seg den utfordringen med å utvikle et slikt spill. Utenom de kjente eventyrspillene som Tomb Raider og Uncharted, er det et tynt marked.

Deadfall Adventures befinner seg i ett år før den andre verdenskrigen, og akkurat som Indiana Jones har det nazister som står i veien for deg. Du tar rollen som James Quartermain, barnebarnet til en velkjent eventyrer som var mest kjent for å ha utforsket en rekke templer og pyramider. Med eventyrer i blodet og notater fra bestefaren, har han fått i oppdrag med å eskortere Jennifer Goodwin. En amerikansk agent med ordre om å finne en gjenstand kalt - «hjertet av Atlantis».

Ikke akkurat Shakespeare

Det er ikke en av de beste fortellingene som har blitt fortalt, og merker at det er tatt mye inspirasjon fra de gamle klassikere – både på godt og på vondt. Historien er enkel og uten noen form for originalitet, noe som får det til å virke klisjéaktig ut. Men det er noe som driver meg videre og merker fort at hovedvekten er lagt på omgivelsene og utforskningen.

Spillet er et eventyr med action og puslespill-elementer, med et hint av plattform. Styringen er i førstepersons-perspektiv, og det er et meget interessant valg med tanke på at spill i samme gate har valgt en mer tredjepersons-løsning. En løsning som gir utforskingen til å bli mer som en simulator enn en film - noe som hjelper deg å leve seg inn i eventyret.

Er Kleopatra hjemme?

Det er en fryd å komme rundt et hjørne og oppdage neste utfordring, om det er en skuddveksling eller en gåte jeg må løse, er det en positiv opplevelse jeg møter. Første møtet med pyramidene i Egypt tok pusten fra meg og jeg utforsket hver krik og krok, fra støvete ganger til store haller med skulpturer. Det er tre områder vi skal igjennom, og den andre er arktiske fjellkjeder med farlige og endeløse gruver. Hvor alt fra frosne innsjøer til spisse istapper kan ta deg. Det siste stedet er i den fargerike og frodige jungelen i Sør-Amerika, hvor maya-templene står for tur.

Utviklerstudioet «The Farm 51» har gjort en god jobb med å gi følelsen av å være i eldgamle ruiner og templer, men det de dermed ikke har gjort så bra er animasjoner av mennesker – og er spillets svakeste side. Det hele ser ut som en «stop-motion»-animasjon med dukker som har null kontroll over sine kroppsdeler, hvor det nesten ble i overkant komisk. Med en blanding av dårlig manus, stemmeskuespill og tørr humor, ble det for det en del flaue sekvenser. Det klarte ikke å ødelegge spillet helt, men merker jeg trakk litt på smilebåndet av helt andre grunner enn det som faktisk var meningen fra herr Quartermain. Man skulle tro stemmeskuespillet var hentet fra det glade 90-tallet, hvor russiske og tyske aksenter var gebrokken og stereotypene hadde ingen grenser.

Å skyte nazister blir aldri kjedelig

Selv om spillet har valgt en generisk førstepersons-skyter som styring, merker jeg med en gang hvor stor stålkontroll jeg har over hovedpersonen. Med et spill som har både mumier løpende mot deg og skyte-glade nazister er jeg veldig fornøyd over at kontrollene er gode og jeg kan lette løpe unna hvis de kommer for nærme. De kan være litt i overkant snille med den kunstige intelligensen til fienden, for det tar lang tid før de treffer deg og du har god til på å sikte. Det var heller feller enn kuler som jeg døde av, men selv om det kanskje ikke er et av de vanskeligste spillene der ute – er det gøy å skyte nazister.

Quartermain har bare to hender så han må noen ganger velge og vrake. Istedenfor å ha to revolvere i hendene kan han bytte ut det ene våpenet mot et hjelpemiddel. Notisblokken til bestefaren er et godt hjelpemiddel, selv om mye av det er uklart tegnet funker den som et tips til gåtene du møter. Det andre er et kompass som leder deg til skattene, som også funker som betaling for fordeler senere i spillet. Du starter ikke med et kart i noen av brettene, men det er mulig å finne skjulte skattekart. Noe som skiller dette kartet fra andre spill er at det ikke er noen referansepunkter, annet enn at du må kjenne deg igjen. Hvis du kommer i møte med noen mumier kan du bruke en lommelykt som setter fyr på dem, noe som gjør at de tåler mindre kuler enn vanlig.

Som de fleste førstepersons-skyterne er det også tilrettelagt for å spille mot andre spillere. Her er alle de klassiske modusene bare gjort om litt. Hvor i andre spill skal du fange et flagg, men her skal du fange et artefakt og frakte den tilbake til din base. Uansett hvilken modus du velger er banen strødd med feller som kan aktiveres med å skyte på den, noe som gir det hele litt mer variasjon.

Konklusjon

Deadfall Adventures har ikke de beste stemmeskuespillerne eller animasjonene. Fortellingen er svak og manuskriptet er en dårlig kopi av noe som har blitt gjort før, men allikevel har det en høy underholdningsverdi. Dette er ikke et spill for deg hvis de sistnevnte betyr mest, men hvis du er av den typen som liker å utforske gamle templer og dra på et eventyr, kan dette spillet være noe for deg. Men du må kunne klare å svelge noen kameler.

Hovedvekten er ikke lagt på at det skal være vanskelig med horder av mumier etter deg, men det skal være nok til å gi deg en utfordring. Det trengs ikke den høyeste IQ’n for å klare gåtene, og jeg snakker etter erfaring. Mange av gåtene er av prøv-og-feil metoden, med tips lett tilgjengelig hvis du trenger litt hjelp. I starten kan du velge vanskelighetsgraden på både gåtene og kampene hver for seg, noe som gjør det skreddersydd for hver enkelte.

Min oppdagelsesreise rundt i verden var behagelig og nøyt alt jeg kom over, og med god bruk av detaljrike teksturer og lyssetting ble det hele en opplevelse.